For dere som vurderer BPA med medarbeidsleder

Folk har svært ulike behov for assistanse til oppgaver som er nevnt i dette spørsmålet. Om man ikke har behov for personrettet personlig assistanse, vil svaret være 0 timer. Men om man har behov for dette, kan behovet variere fra 1 til 168 timer per uke. Det er derfor helt umulig å peke på en «standard» eller et «gjennomsnitt», eller å si noe om hva som er forsvarlig mengde assistanse, uten å kjenne den enkeltes situasjon.

I saksutredningen vil dere sammen med saksbehandler kartlegge hvor mange timer med personrettet personlig assistanse som må til for å få forsvarlige tjenester. Det er dels en praktisk og dels en faglig vurdering hva som er nok assistanse til å sørge for at man får utført de oppgavene som er omtalt i dette spørsmålet.

Hva som regnes som forsvarlig etter lovverket, praksis i kommunene og hva som er vanlig i samfunnet for øvrig, ligger ikke fast for noen av oppgavene som regnes som personrettet personlig assistanse. Innholdet i forsvarlighetskravet vil i tillegg forandres over tid, i takt med den samfunns- og fagutviklingen som skjer. Det er derfor ikke sikkert at dere kan bli helt enige med saksbehandler om hva som er nok assistanse til å dekke behovene på en forsvarlig måte.

Et eksempel kan være assistanse til dusjing. Kanskje ønsker man å dusje hver dag, noe som må regnes som vanlig blant befolkningen. Etter lovverket og praksis i kommunene må det antas at det for de fleste er forsvarlig å dusje sjeldnere enn daglig. Kanskje ønsker man å dusje lenge, mens det etter lovverket og praksis i kommunene må regnes som forsvarlig å bruke mindre tid. Det finnes ingen «fasit» på hva som er nok assistanse til f.eks. dusjing, og det er derfor viktig å drøfte med saksbehandler hvilke forventninger og ønsker dere har, og hvilke grenser som gjelder etter lovverket og faglig skjønn. Om man har spesielle behov som gjør at det er uforsvarlig å dusje et «gjennomsnittlig» antall ganger per uke eller en «gjennomsnittlig» tid per gang, er det viktig at dette formidles til saksbehandler, fordi det skal tas hensyn til slike forhold i utmålingen av assistansetimer.

Se for dere hvor mange timer dere tror trengs med personrettet personlig assistanse. Sett gjerne opp en ukeplan der dere skisserer når i løpet av døgnet og på hvilke dager assistansen trengs. Dette er fint å ta med i kartleggingen, fordi det tydeliggjør behovene for saksbehandler. For deres egen del, kan det si noe om hvor lett det vil være å sette opp en arbeidsplan, dersom tjenestene organiseres som BPA.

Om man har behov for at mer enn én assistent er på jobb samtidig, kan det hende at man vil få enkeltvedtak om personlig assistanse i 168 timer i uka, men at BPA-timekontoen vil omfatte flere timer enn dette.

Om man ikke har egne, mindreårige barn, vil svaret være 0 timer. Behovet for assistanse til omsorgsoppgaver for den som har barn, vil avhenge av både om foreldreansvaret er delt med den andre forelderen, antall barn og barnas/barnets alder og omsorgsbehov. Behovet man har for slik assistanse, kan derfor variere fra 1 til 168 timer per uke. Det er helt umulig å peke på en «standard» eller et «gjennomsnitt», eller å si noe om hva som er forsvarlig mengde assistanse, uten å kjenne den enkeltes situasjon.

I saksutredningen vil dere sammen med saksbehandler kartlegge hvor mange timer med personlig assistanse som må til for å ivareta omsorgsansvaret på forsvarlig måte.

Se for dere hvor mange timer dere tror trengs med personlig assistanse til omsorgsoppgaver. Sett gjerne opp en ukeplan der dere skisserer når i løpet av døgnet og på hvilke dager assistansen trengs. Dette er fint å ta med i kartleggingen, fordi det tydeliggjør behovene for saksbehandler. For deres egen del, kan det si noe om hvor lett det vil være å sette opp en arbeidsplan, dersom tjenestene organiseres som BPA.

Om man ikke har behov for personlig assistanse til sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter, vil svaret være 0 timer. Om man har behov for dette, kan behovet variere mye. Det er derfor helt umulig å si noe om hva som er forsvarlig mengde assistanse til dette, uten å kjenne den enkeltes situasjon.

For personlig assistanse til sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter finnes det imidlertid en forholdsvis fast praksis i kommunene, som må antas å gi uttrykk for hva som vanligvis regnes som forsvarlig nivå etter dagens lovverk. Denne «standarden» ligger på 3 til 4 timer per uke, og baseres på en mangeårig praksis i forhold til den tradisjonelle organiseringen av slik assistanse («støttekontakt»). Med andre av de tradisjonelle organiseringsmåtene vil timeantallet være noe annerledes. I sykehjem er det svært lite assistanse som blir gitt til dette formålet, og dette utmåles vanligvis ikke konkret i enkeltvedtakene. For de som bor i såkalte «boliger med heldøgns bemanning», er timeantallet som faktisk blir gitt ofte trolig en del høyere, men det er i varierende grad utmålt konkrete timer i enkeltvedtakene. De fleste vil sikkert mene at en «standard» på 3 til 4 timer er svært lite, dersom det skal være mulig å leve et aktivt og meningsfylt liv i fellesskap med andre. Det kan derfor hevdes at dagens forståelse av forsvarlighetskravet på dette området og vanlig praksis ikke alltid er god nok til å ivareta formålene i lovverket.

I saksutredningen vil dere sammen med saksbehandler kartlegge hvor mange timer med personlig assistanse til sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter som er ønskelig. Deretter må det vurderes hvor mange timer assistanse som må til for å få dekket behovene på forsvarlig nivå. Man har ikke rett til mer assistanse til dette formålet om man får BPA, enn man ville fått med en tradisjonell organisering av slik assistanse.

En del kommuner utmåler i praksis mer assistanse til sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter i BPA-saker enn det som er den nasjonale «standarden» når de samme tjenestene er organisert som støttekontakt. Det finnes også eksempler på at personer med BPA benytter timer som er utmålt til annen personlig assistanse til sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter i stedet – noe som ligger innenfor den friheten de har med BPA.

Se for dere hvor mange timer dere tror trengs med personlig assistanse til sosiale aktiviteter og fritidsaktiviteter. Sett gjerne opp en ukeplan der dere skisserer når i løpet av døgnet og på hvilke dager assistansen trengs. Dette er fint å ta med i kartleggingen, fordi det tydeliggjør behovene for saksbehandler. For deres egen del, kan det si noe om hvor lett det vil være å sette opp en arbeidsplan, dersom tjenestene organiseres som BPA.

Folk har svært ulike behov for assistanse til oppgaver som er nevnt i dette spørsmålet. Om man ikke har behov for personlig assistanse til husholdningsoppgaver og privatadministrative oppgaver, vil svaret være 0 timer. Men om man har behov for dette, kan behovet variere en del. Det er, her som ellers, ikke mulig å si noe om forsvarlig mengde assistanse, uten å kjenne den enkeltes situasjon.

For personlig assistanse til en del husholdningsoppgaver, som støvsuging, husvask, klesvask, sengetøyskift og handling, finnes det en forholdsvis fast praksis i kommunene. Denne må antas å gi uttrykk for hva som vanligvis regnes som forsvarlig nivå på denne delen av husholdningsoppgavene etter dagens lovverk. Denne «standarden» ligger på 0,5 til 1 time per uke, og baseres på praksis i forhold til den tradisjonelle organiseringen av slik assistanse («praktisk bistand»/«hjemmehjelp»).

I tillegg til dette kommer daglige oppgaver, som gjelder matlaging, rydding, oppvask m.m., som det ofte ikke beregnes konkret tid til i enkeltvedtakene. For slike oppgaver vil behovet variere noe mer fra person til person, og det skal utmåles konkret for hver enkelt hvor mye assistanse som trengs for å oppfylle forsvarlighetskravet.

Privatadministrative oppgaver beregnes det vanligvis heller ikke tid til i enkeltvedtakene, og det finnes ingen nasjonal «standard» for hvor mye tid som trengs til slike oppgaver. Slike oppgaver må også nødvendigvis ta en del tid, på lik linje med tida det tar for resten av befolkningen. Dette må det tas høyde for i enkeltvedtaket om BPA.

I saksutredningen vil dere sammen med saksbehandler kartlegge hvor mange timer med personlig assistanse til husholdningsoppgaver og privatadministrative oppgaver bruker har behov for. Man har ikke rett til mer assistanse til dette formålet om man får BPA, enn man ville fått med tradisjonelle hjemmetjenester.

Se for dere hvor mange timer dere tror trengs med personlig assistanse til husholdningsoppgaver og privatadministrative oppgaver. Sett gjerne opp en ukeplan der dere skisserer når i løpet av døgnet og på hvilke dager assistansen trengs. En ukeplan er nyttig å ta med til møtet med saksbehandler, fordi det tydeliggjør hva dere mener at behovene er. Den kan også si dere noe om hvor lett det vil være å sette opp en arbeidsplan.

Helsetjenester er noe annet enn personlig assistanse, selv om det reguleres av samme regelverk og på samme måte. I utgangspunktet vil ikke helsetjenestebehovet ha betydning for vurderingen av om man skal ha BPA. Men i noen tilfeller er det nødvendig å ha oversikt over det samlede tjenestebehovet som kommunens helse- og omsorgstjeneste har ansvar for, bl.a. dersom det er aktuelt med samorganisering av BPA og helsetjenester. Derfor anbefales det at dere tenker gjennom og tar med helsetjenester også, når dere skal snakke med saksbehandler om BPA.

Assistanse til skole og utdanning er noe annet enn den personlige assistansen som kommunens helse- og omsorgstjeneste har ansvaret for. I utgangspunktet vil ikke behovet for assistanse til skole og utdanning ha betydning for vurderingen av om man skal ha BPA eller hvor mye BPA man vil få.

I noen tilfeller er det nødvendig å ha oversikt over det samlede tjenestebehovet man har, blant annet fordi enkelte kommuner frivillig tildeler assistansetimer innenfor BPA for å sikre at folk får tatt den utdanningen de ønsker. Derfor anbefales det at dere tenker gjennom og tar med også assistanse til skole/utdanning, når dere skal snakke med saksbehandler om BPA. Det kan tenkes at det er mulig å samorganisere de ulike assistanseordningene, eller i alle fall få til et samarbeid mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste og de som har ansvaret for skolen (kommunen)/utdanningen (fylkeskommunen/universitetet/høyskolen).

Funksjonsassistanse, mentorordning og tilrettelegging i forbindelse med arbeid er noe annet enn den personlige assistansen som kommunens helse- og omsorgstjeneste har ansvaret for. I utgangspunktet vil ikke behovet for funksjonsassistanse/mentor/tilrettelegging ha betydning for vurderingen av om man skal ha BPA eller hvor mye BPA man vil få.

Det anbefales at dere tenker gjennom behovet for funksjonsassistanse/mentor/tilrettelegging, når dere skal snakke med saksbehandler om BPA. Om man trenger både BPA og funksjonsassistanse/mentor/tilrettelegging, kan det være mulig å samorganisere disse assistanseordningene, eller å få til et samarbeid mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste og NAV/arbeidsgiver.

Dersom bruker deltar eller ønsker å delta i samfunnsnyttig arbeid/innsats, er det viktig å ta dette opp med saksbehandler, og å presisere hvor mye bistand bruker har behov for. En del kommuner tildeler ekstra BPA-timer for å gi personer med assistansebehov mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre.

Om bruker og/eller medarbeidsleder har stort behov for å bestemme hvordan oppgavene skal utføres, kan dette trekke i retning av at BPA er en god måte å organisere den personlige assistansen på.

Dersom dere ønsker å bestemme over enkelte oppgaver selv, men synes det er viktig at de som skal gi assistanse har kompetanse/erfaring og tar mer styring over noen av oppgavene, kan BPA også være en god løsning. Hva dere i så fall skal bestemme selv og hva som hører under de ansattes ansvar å bestemme, er noe som må avklares tydelig. Det kan i en slik situasjon tenkes at dette med kompetanse/erfaring er noe dere må legge ekstra vekt på når dere skal ansette riktige personer til å jobbe som assistenter.

Dersom dere ikke opplever noe behov for å bestemme hvordan oppgavene skal utføres, kan det tenkes at andre og mer tradisjonelle organiseringsformer kan fungere like godt som BPA.

Enkelte kommuner tillater ingen private leverandører, ikke engang brukers eget selskap. Noen kommuner tillater dere å velge arbeidsgivermodell helt fritt. Andre kommuner tillater bare private leverandører som har kvalifisert seg gjennom en anbudskonkurranse.

Hvor stor innflytelse man får på BPA-ordningen vil kunne påvirkes av hvilken arbeidsgiver man velger. Det finnes mange, både ideelle og kommersielle, leverandører i BPA-markedet, i tillegg til kommunen selv. Det er ikke et svart-hvitt bilde, men også noen leverandører som arbeider i grenselandet mellom ideell og kommersiell virksomhet.

Før dere tar et konkret valg med hensyn til leverandør, bør dere sette dere inn i de tilgjengelige leverandørenes verdigrunnlag og hvordan de fungerer som arbeidsgivere.

Tidligere i testen har dere tenkt gjennom hvor mye personlig assistanse det er behov for. Dere må nå summere opp hvor mange timer det er behov for til oppgavene som er nevnt i spørsmål 3.1 til 3.4 ovenfor (men ikke 3.5 til 3.8). Det er den personlige assistansen som brukeren har krav på som skal tas med her. Dere skal derfor bare regne med personlig assistanse som er nødvendig og som ligger innenfor det som regnes som forsvarlig. Det er ikke sikkert at deres vurdering av hvor mange timer som trengs er den samme som kommunens.

Etter «rettighetsbestemmelsen» har man krav på å få den personlige assistansen organisert som BPA når man har behov for mer enn 32 timer per uke. Hvis man har behov for mellom 25 og 32 timer per uke, må kommunen dokumentere at BPA vil bli vesentlig dyrere enn en annen organisering. Det er det som regel ikke, og dermed vil de aller fleste som har behov for mer enn 25 timer per uke fylle kravet i loven. Om man har behov for mindre enn 25 timer per uke, fyller man ikke kravet.

Dersom man har varierende behov for assistanse gjennom året, må det gjøres en gjennomsnittsberegning, for å finne ut om man fyller vilkåret om 25/32 timer per uke.

Eventuelle helsetjenester man har krav på skal ikke regnes med i timeantallet etter «rettighetsbestemmelsen». Dere skal dessuten bare regne med personlig assistanse som kommunens helse- og omsorgstjeneste har ansvar for – ikke assistanse i skole, arbeidsliv eller samfunnsnyttig arbeid/innsats (ut over det som kan anses som fritidsaktivitet).

Typisk vil det her være snakk om at assistent nummer to er til stede kortvarig for å bistå med nærmere bestemte oppgaver. Årsaken til at det er gjort et slikt unntak, er trolig fordi lovgiver har ansett at ved kortvarig behov for en ekstra assistent, kan det like gjerne være en ansatt i den tradisjonelt organiserte hjemmetjenesten som tilkalles.

Typisk vil det her være snakk om kortvarige oppgaver. Årsaken til at det er gjort et slikt unntak, er trolig fordi lovgiver har ansett at kortvarige oppgaver på natta like gjerne kan utføres av den tradisjonelt organiserte hjemmetjenesten.

De vanskelige sakene i forhold til kravet om at behovet må vare mer enn to år, gjelder tilfeller der situasjonen, rehabiliteringspotensialet og det framtidige behovet for personlig assistanse er uavklart. Dette er ikke uvanlig i BPA-saker. Det er derfor i mange saker vanskelig å si sikkert om dette kravet er oppfylt eller ikke. Da må det som er mest sannsynlig være avgjørende.

Om bruker allerede har fylt 67 år, er det den alminnelige skjønnsmessige retten til BPA-organisering, som dere og saksbehandler må gå tilbake til. Som nevnt tidligere i testen, har alle lik rett til å få BPA etter denne regelen – uavhengig av alder.

Det er tatt med et svaralternativ for den som snart fyller 67 år. Mange er redde for å miste BPA-ordningene sine når de fyller 67 år. Årsaken til dette er uklarhet når det gjelder kommunens anledning til å gjøre om enkeltvedtak om BPA til en annen organisering. Reglene om omgjøring av enkeltvedtak i forvaltningsloven beskytter langt på vei den som har fått BPA før fylte 67 år mot å miste denne organiseringen.

Enkelte kommuner har gjort om BPA-vedtak til en annen organisering ved fylte 67 år, og det er ingen som vet hvordan det har gått i alle disse sakene (informasjon om dette kan ikke deles pga. taushetsplikt). Det er trolig ikke alle som har klagd på slike endringsvedtak, men i en del saker har de som har klagd fått medhold hos Fylkesmannen, og har beholdt BPA-organiseringen. Etter forvaltningslovens omgjøringsregler, må det som hovedregel mer til enn at en person fyller 67 år for at kommunen skal få medhold. Hovedregelen om omgjøring av enkeltvedtak tilsier at det må være en endring i behovet for at det skal være lovlig å endre på enkeltvedtaket.

(Mens denne testen skrives er det et lovforslag på høring, der det foreslås å endre «rettighetsbestemmelsen», slik at det blir enda tydeligere at det å fylle 67 år ikke er nok til å miste en BPA-organisering man har etter «rettighetsbestemmelsen».)

Det finnes et viktig unntak for vikarer, siden vikariater innebærer å ta over arbeid for en av de faste assistentene, og dette kan ikke planlegges. Loven inneholder også et unntak for midlertidig arbeid, men så lenge bruker har et langvarig assistansebehov, kan ikke dette unntaket brukes.

Det er arbeidsgiver som formelt sett ansetter, og som eventuelt kan si opp assistentene, om det skulle bli behov for det. I BPA vil dere normalt ha stor innflytelse på hvem som ansettes. I praksis vil dere også kunne påvirke oppsigelser, men det er viktig å være klare over at de ansatte har et sterkt stillingsvern. Det er langt fra nok til å kunne si opp en ansatt at dere ikke kommer overens eller det har oppstått konflikter mellom dere. Dette er det begge parters ansvar å løse, eventuelt sammen med arbeidsgiver.

Det er viktig å legge mye arbeid i ansettelsesprosessen, nettopp for å sikre at det blir ansatt assistenter som dere kan samarbeide godt med over tid. Like viktig er det med tydelighet i selve arbeidsforholdet, som dere sikrer gjennom bl.a. stillingsbeskrivelser, arbeidstidsplanlegging og god kommunikasjon. Dette er noen av hovedoppgavene til arbeidsleder/medarbeidsleder.

Gjennom stillingsbeskrivelsene tar dere styringen og definerer hva dere vil ha gjort, når og av hvem. Dette er en del av friheten dere har med BPA. Stillingsbeskrivelsene skal være innenfor rammene av enkeltvedtaket og arbeidsavtalene. I det daglige arbeidet vil uke-/dagsplaner og muntlige beskjeder utfylle stillingsbeskrivelsene. Derfor kan stillingsbeskrivelsene være lange og detaljerte eller mer kortfattede – avhengig av hvor mye som står i de overordnede dokumentene og hvor mye som overlates til daglig ledelse.

Dere bør tenke gjennom tidlig hva som bør stå i stillingsbeskrivelsene. Helst bør dere ha et utkast klart tidlig i rekrutteringsfasen, for å kunne sikre at dere får «riktige» ansatte. Stillingsbeskrivelsene bør være ferdige før arbeidet starter, og kan eventuelt justeres over tid.

Gjennom brukerstyringsprinsippet vil dere vanligvis ha hovedansvaret for å rekruttere assistentene. Intensjonen er at bruker og medarbeidsleder som kjenner brukerens ønsker godt, skal kunne bestemme hvem som skal bli personlige assistenter. Ansvaret innebærer som oftest å utarbeide stillingsannonse, velge ut kandidater til intervju, gjennomføre intervjuer, sjekke dokumentasjon/referanser og beslutte hvem som skal ansettes. Det er viktig at den som har assistansebehovet og medarbeidsleder blir enige om hvilke oppgaver og beslutningsansvar som skal ligge til medarbeidsleder i rekrutteringsfasen. For eksempel er det vanlig at en forelder som er medarbeidsleder for sitt mindreårige barn intervjuer kandidater, før jobbsøker får anledning til å møte barnet. I andre tilfeller er det viktigere at bruker tar del i hele prosessen.

Det varierer i praksis noe hvordan rekrutteringen legges opp, både når det gjelder ansvar og bestemmelsesrett. Det varierer også i hvor stor grad arbeidsgiver deltar i rekrutteringsprosessen. Dette avhenger både av deres behov for støtte i rekrutteringsarbeidet og av rutiner i kommunen/hos eventuell privat arbeidsgiver.

Det er viktig at dere tenker gjennom om dere kan gjennomføre rekrutteringen alene, eller om det er hensiktsmessig at arbeidsgiver deltar i dette arbeidet (de første gangene). Det er kun arbeidsgiver som kan tilby den formelle arbeidskontrakten til den kandidaten dere ønsker å ansette.

Kanskje er dere usikre på hvordan en stillingsannonse bør skrives eller på om dere vil klare å fortelle de som søker jobb om hva BPA er? Det er mulig å be om bistand med de oppgavene dere ikke er sikre på at dere behersker alene. Rekruttering er som regel et viktig tema i opplæringen som gis.

Det er viktig å avklare så tidlig som mulig hvordan rekrutteringen av assistentene vil skje. Det anbefales å ta opp med saksbehandler allerede i saksutredningen hva som er vanlig praksis i kommunen. Dersom det er aktuelt med privat leverandør, bør dere undersøke hvordan de leverandørene som er aktuelle legger opp rekrutteringsarbeidet.

Selv om dere har ansvar for opplæring i det som gjelder bruker, brukers hjem, hvordan bruker ønsker at assistansen skal gis m.m., vil også arbeidsgiver ha et opplæringsansvar. For eksempel er det vanlig at arbeidsgiver gir et grunnkurs til alle ansatte, både om assistentrollen og om personalrutiner m.m. Hvis det er behov for helsetjenester i tillegg til personlig assistanse, kan det være aktuelt at helsepersonell kobles inn i opplæringen.

Det må avklares konkret hva dere selv skal lære opp assistentene i, og hva arbeidsgiver sørger for. Det anbefales å ta opp med saksbehandler allerede i saksutredningen hva som er vanlig praksis i kommunen. Dersom det er aktuelt med privat leverandør, bør dere undersøke hvordan de leverandørene som er aktuelle legger opp opplæringen. Det er naturligvis viktig at det avklares hva arbeidsleder kan og vil lære opp assistentene i, og hva medarbeidsleder skal bistå med, for å sikre brukerstyring og målet med assistansen.

Arbeidsplanene skal gi de ansatte forutsigbarhet, slik at de kan planlegge sin fritid og ivareta annet ansvar de måtte ha. Hovedregelen er at en arbeidsplan settes opp i god tid i forkant av den perioden den gjelder for. Arbeidsplanen vil kunne justeres, men dersom det blir endringer i planene, gjelder det en rekke detaljerte regler for slik justering.

Det vil være stor forskjell på å sette opp en arbeidsplan om man har behov for mye eller lite assistanse. Det sier seg selv at det er mer krevende å sette opp arbeidsplaner for et BPA-vedtak på 168 timer per uke, der det kanskje er ti assistenter, sammenlignet med et på tre timer per uke og én assistent.

Vanligvis er det vanskeligst å sette opp en arbeidsplan første gang man gjør det, og så vil det bli rutine etter hvert. Det vil bli gitt opplæring i å sette opp arbeidsplaner, og ofte har arbeidsgiver verktøy for dette eller kan gi bistand med det. Om du som skal være medarbeidsleder har behov for slik bistand, bør du ta det opp med saksbehandler og/eller arbeidsgiver.

Planlegging er viktig, både for å sikre brukers behov for assistanse i perioder det er aktuelt å ta ferie og de ansattes behov. Faste ansatte kan ønske ferie i ulike tidsrom, slik at det blir lett å sikre at det er assistenter på jobb til enhver tid. Dersom assistentene ønsker ferie samtidig, må dere finne ut av hvordan ferien skal avvikles, uten at det går ut over brukers assistanse. Det å ha et passe antall vikarer er også til god hjelp når de faste ansatte er på ferie.

Har dere allerede tatt opp spørsmål som gjelder ferieavvikling i rekrutteringsfasen, vet de ansatte hva de kan forvente når det gjelder ferie. Det er også viktig å drøfte med saksbehandler og/eller arbeidsgiver hvor mange ansatte (både faste og vikarer) som trengs for å sikre en hensiktsmessig ferieavvikling.

Det anbefales å planlegge disse møtene i god tid, slik at begge parter kan forberede seg. Som ledere bør dere bl.a. være forberedt på å ta imot eventuell kritikk på en profesjonell måte.

Det er ulike meninger om hvem som har ansvaret for medarbeidersamtaler. Noen arbeidsgivere har egne medarbeidersamtaler med de personlige assistentene, i tillegg til eller i stedet for arbeidslederens/medarbeidslederens medarbeidersamtaler. Det er viktig å avklare så tidlig som mulig hvem som kommer til å gjennomføre medarbeidersamtalene.

Det kan være vanskelig å vurdere hvilke lederoppgaver bruker kan utføre selv, før det er gitt opplæring. På det tidspunktet dere tar denne testen, har dere sannsynligvis heller ikke full oversikt over hvordan ulike verktøy/IT-systemer, maler og eventuelle støttefunksjoner vil fungere i daglig drift.

Selv om dere er usikre på hva det trengs en medarbeidsleder til nå, kan det godt tenkes at dere blir mer sikre på at bruker klarer alle lederoppgavene selv etter hvert. Dere bør derfor snakke med saksbehandler om dette, slik at dere blir klar over hva slags oppfølging dere vil få fra kommunen og eventuell privat leverandør i etableringsfasen.

Dersom du som er bruker er i stand til å lede selv, er det i utgangspunktet du selv som må finne en person som ønsker å være din medarbeidsleder. De fleste velger en av sine nærstående eller en annen person de har tillit til. Det kan være en av foreldrene dine (dersom du er under 18 år er det ofte det mest naturlige) eller en verge (dersom Fylkesmannen har oppnevnt en verge for deg) som blir din medarbeidsleder. I tilfeller der medarbeidsleder skal lede på vegne av en bruker som ikke kan lede selv, er det som regel vergen/en av vergene som er medarbeidsleder.

I motsetning til ansatte i kommunen/hos eventuell privat leverandør, har ikke medarbeidsleder krav på lønn for sitt arbeid. En medarbeidsleder forutsettes å bistå bruker frivillig eller pga. foreldreansvar/ansvar som oppnevnt verge.

Det er en del begrepsforvirring rundt dette med «medarbeidsleder». I enkelte tilfeller har ansatte i kommunen/hos arbeidsgiver (koordinatorer, ledere, rådgivere, saksbehandlere, assistenter) som bistår med lederoppgaver blitt kalt for medarbeidsledere. I denne testen omtales disse som personer som utfører støttefunksjoner i forhold til den arbeidsledelsen bruker og/eller medarbeidsleder selv står for. Medarbeidslederbegrepet brukes bare om tilfeller der en annen privatperson bistår bruker med arbeidsledelsen.

Årsaken til at testen skiller tydelig mellom personer som utfører støttefunksjoner og medarbeidsleder, ligger i brukerstyringen. Brukerstyringen er det som skiller BPA fra tradisjonell organisering. Dersom lederoppgavene helt eller delvis tilbakeføres til ansatte i kommunen/hos arbeidsgiver, er det fare for at brukerstyringen ikke lenger er reell, og at det derfor ikke lenger er snakk om B(rukerstyrt)PA. Så lenge medarbeidslederbegrepet forbeholdes andre privatpersoner enn bruker selv, er det tydelig at brukerstyringen ligger på privat side – hos borgeren, og ikke hos kommunen eller en privat leverandør som har inngått kontrakt med kommunen om tjenesteleveransen. Da er organiseringen klart innenfor begrepet B(rukerstyrt)PA, og ikke en tradisjonell organisering med en ansatt leder.

Det er tillatt og vanlig at såkalte «enkle helsetjenester» legges inn i BPA, slik at også helsetjenestene organiseres som brukerstyrte (ledet av dere). Mer avanserte/kompetansekrevende helsetjenester er det vanlig å holde utenfor BPA, slik at disse ledes på tradisjonell måte (med en kommunalt ansatt leder).

Som nevnt, er det uklart hvor grensene mellom personlig assistanse og helsetjenester går. Det er både forskjeller mellom kommuner, mellom ulike fagprofesjoner og individuelle forhold å ta hensyn til (deres kompetanse/erfaring i forhold til å ivareta brukers helsetjenester).

Når det gjelder helsetjenester, er det viktig å være klar over at selv om dere får anledning til brukerstyring, vil helsepersonell som arbeider hos bruker ha et selvstendig ansvar for forsvarligheten i det arbeidet de utfører. Dette gjør at brukerstyringen i prinsippet alltid vil være noe begrenset for helsetjenester, sammenlignet med personlig assistanse.

Ta opp med saksbehandler om enkelte av eller alle brukers helsetjenester kan og bør organiseres innenfor BPA-ordningen, og hvilke grenser som eventuelt vil gjelde for brukerstyring av helsetjenester. Det er viktig at dere sammen med saksbehandler drøfter om dere kan ta ansvaret for helsetjenestene, eller om noen av oppgavene er såpass kompliserte at helsepersonell må ha ansvaret. Det kan være hensiktsmessig å snakke konkret om hver enkelt oppgave som defineres som helsetjenester.

Mellomløsninger mellom og kombinasjoner av brukerstyring og tradisjonell organisering er også mulig dersom man har behov for både personlig assistanse og helsetjenester. Dette blir tilsvarende som for personlig assistanse under forrige spørsmål.

Det er kommunen som avgjør om helsetjenester helt eller delvis skal brukerstyres. Det er ingen rett til brukerstyring av helsetjenester. Kommunen skal likevel tenke kreativt sammen med dere for å finne fram til en organisering som dekker brukers behov, og som samtidig er mulig for kommunen å få til.

Når det gjelder spesialisthelsetjenester, er det helseforetakene som har ansvaret. Assistanse til grunnskole har kommunen ansvar for, mens videregående skole ligger under fylkeskommunen. Når det gjelder høyere utdanning, er det universitetene/høyskolene som har ansvaret. Det er NAV og arbeidsgiver som har ansvaret for funksjonsassistanse, mentor og tilrettelegging i arbeidslivet.

Dersom bruker har behov for både personlig assistanse og andre tjenester, vil det i en del tilfeller være ønskelig om tjenestene samorganiseres. Det er selvsagt tillatt å samorganisere andre tjenester med BPA, slik at også disse tjenestene organiseres som brukerstyrte (ledet av dere). En slik samorganisering vil være avhengig av at det inngås en avtale mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste og den/de som er ansvarlige for den/de andre tjenestene.

Om en samorganisering i én brukerstyrt ordning ikke er mulig, vil det ofte være ønskelig med et samarbeid for å sikre bruker en individuelt tilpasset tjenesteorganisering.

Siden det er mange som har ansvar for ulike tjenester som kan være aktuelle i tillegg til BPA, varierer det hvor enkelt det er å få til en avtale om samorganisering/samarbeid. Ta opp med saksbehandler om det er mulig å arbeide for å få til en avtale om at andre tjenester samorganiseres med BPA-ordningen, eventuelt om det er mulig å få til en annen form for samarbeid med de som er ansvarlige for de andre tjenestene.

Kommunene og spesialisthelsetjenesten skal ha samarbeidsavtaler som gjelder generelt. Om de generelle avtalene ikke dekker behovet for samarbeid om BPA og spesialisthelsetjenester, må det eventuelt inngås individuelle avtaler om den personlige assistansen/spesialisthelsetjenestene bruker har behov for.

Kommunen har ikke bare ansvaret for BPA, men også for grunnskolen. Derfor er det som regel mulig å få til samorganisering av/samarbeid om BPA og assistanse i grunnskolen. Det forekommer imidlertid tilfeller der kommunene ikke tar tilstrekkelig grep for å få til gode, individuelle løsninger.

Det har vist seg vanskeligere i praksis å få til samorganisering av/samarbeid om BPA og assistanse i videregående og høyere utdanning. Dette skyldes både at ansvaret er delt mellom kommunen og fylkeskommunen/universitetet/høyskolen og at lovverket ikke plasserer ansvaret for assistanse til videregående og høyere utdanning tydelig nok – verken på studiestedene eller på kommunene.

Når det gjelder privatskoler, folkehøyskoler, internatskoler, spesialskoler m.m. gjelder det til dels egne regler, som dere og saksbehandler må sette dere inn i helt konkret for den skolen/det studiestedet det er snakk om.

Når det gjelder samorganisering av/samarbeid om BPA og funksjonsassistanse, mentor og tilrettelegging i arbeidslivet finnes det en del eksempler på avtaler mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste og NAV/arbeidsgiver som fungerer godt.